Sovjetunionen kollapset fordi sentrale planleggere ikke klarte å finne ut om en spikerfabrikk skulle produsere en million små spiker eller én gigantisk spiker. Uten markedspriser hadde de ingen anelse om hva folk faktisk ønsket eller trengte. Og dette var ikke et sært kommunistisk problem—det er det uunngåelige resultatet av å erstatte frivillig utveksling med byråkratisk gjetting. Alle offentlige programmer står overfor akkurat det samme kunnskapsproblemet. Fed fastsetter rentene uten å kjenne de reelle tidspreferansene til millioner av sparere og låntakere. Politikere allokerer milliarder til «infrastruktur» uten noen anelse om hvilke veier, broer eller bredbåndsnettverk som skaper reell verdi kontra politiske fotomuligheter. Men her er den vakre ironien: mens byråkrater famler rundt i mørket, avslører hver eneste frivillige transaksjon i markedet presis informasjon om menneskelige preferanser og ressursmangel. Priser er ikke bare tall – de er komprimerte kunnskapssignaler som ingen sentral myndighet noen gang kan kopiere, uansett hvor mange PhD-økonomer de ansetter.