så.. Jeg våknet... og det virker som om i dag er enda verre og mer smertefull... Skrikene Raivos mor laget da jeg måtte ringe dem for å komme tilbake til sykehuset, vil være i marerittene mine i flere tiår fremover... I går måtte jeg vente på at familien skulle komme, og en stund løp jeg enten rundt hysterisk eller lå på gulvet ved siden av Raivo... Først var tankene mine tåkete av hevn... alt jeg ønsket var å finne hackeren, onkologen, folk som gjorde medisinske undersøkelser på Raivo i Latvia, folk som var slemme mot ham.. etc.. men jeg innså også at det ikke er veien videre... Vi må være større enn det og konsentrere oss om det som er viktig her... Det medisinske systemet er i praksis ødelagt – over hele verden... Så vi bør i det minste øke bevisstheten for å prøve å redde noen liv... Om den @Pumpfun bekken... Jeg er ikke sikker på om jeg skal fortsette brorens arbeid eller la det være som det er og gjøre noe annet... Og... Jeg har så mye å si, tankene mine raser om alt vi fortsatt må gjøre... Begravelsen blir på torsdag, og generelt tror jeg ikke jeg fungerer så mye denne uken... Takk til alle som støttet oss i denne brutale kampen.. og jeg beklager hvis jeg skuffet dere... Jeg er ødelagt...